Jeg har vel nevnt det før, men jeg kommer fra en samlerfamilie. Det samles gjerne på litt av hvert, fordi det sikkert kommer til nytte, fordi det er fint, fordi det kommer fra bestemor og så videre. Når man er opptatt av å samle ting er man ofte opptatt av historien til tingene også. Derfra er det kort vei til å være interessert i historie og slekt, og alt blir en salig røre som, hvertfall for min del, gjennomsyrer hjemmet mitt og tingene mine. Jeg ønsker ikke å ha mye ting rundt meg, jeg vil ha nyttige ting og ting med historie. Også kanskje noe som bare er fint innimellom. Da jeg var 21 ønsket jeg å bo i en koffert. Idealet var å kunne bære alle tingene mine på ryggen, og være flyttbar og fri. Den gang gjorde for mange ting rundt meg at jeg følte meg fanget og tynget ned. Jeg kan fortsatt få den følelsen, men ikke på samme vis som før. For meg hjalp det å omgi meg med ting med sjel, og la færre IKEA og moteting få plass i mitt hjem. Det hjalp også å lære om familiens historie, slik at nå når jeg er omringet av ting fra mine oldeforeldre, besteforeldre og foreldre, føles det trygt og godt. Når jeg ser rundt meg er det minner fra levde liv jeg ser, ikke bare ting på ting. Og av en eller annen grunn utgjør dette selve forskjellen for meg. Flere som har det sånn?
Mamma rydder veldig i tingene sine for tiden. Og som alltid når foreldre rydder, drypper det på barna. Sist jeg var hjemme fikk jeg fem glass som er fra mine oldeforeldre. De er av svært tynt glass, og har nydelig ujevn overflate som bare gamle glass har. Hvis noen har sett slike glass før, eller vet noe om de vil jeg gjerne høre!
